Historien om BJJ i Norge
Sporten kom hit gjennom judomatter, videobånd og folk som reiste langt for én treningsøkt. Dette er den korte versjonen.
Hvordan det kom hit
Brasiliansk jiu-jitsu kom til Norge på omveien. Det kom gjennom judomiljøene, gjennom brytemiljøene, og gjennom slitte videokopier av de tidligste UFC-stevnene, der en spinkel brasilianer la større menn ned på gulvet uten å slå en gang. Grepene var gjenkjennelige for alle som hadde drevet med judo. Det som skjedde etterpå, nede på bakken, var noe helt annet, og det var der folk ble hektet.
De første årene gikk mest med til å reise. Du dro på seminar i Sverige, England eller Brasil, kom hjem med et par teknikker og et videobånd, og prøvde å sette det sammen igjen på judomatta på mandagen. Framgangen var treg. Til gjengjeld kjente alle alle.
Gjennombruddet
Jon Olav Einemos ADCC-gull i 2003 endret hvordan norsk grappling så på seg selv. Dette var ikke lenger en fjern sport man leste om i utenlandske blader. En nordmann hadde vunnet på det høyeste nivået som fantes. Interessen som fulgte, ga grunnlaget for de første klubbene som klarte å leve av jiu-jitsu alene.
Utover 2000-tallet åpnet det rendyrkede akademier i Oslo og Bergen, med faste timeplaner, gradering og egne barnepartier. Frontline Academy vokste til flere avdelinger. Andre miljøer bygde seg opp rundt én instruktør som hadde tatt beltene sine i utlandet og kommet hjem igjen.
Fra hovedstad til hele landet
Det som skiller miljøet i dag fra miljøet for femten år siden, er geografien. Jiu-jitsu er ikke lenger en Oslo-greie. Det trenes i Bodø, i Ålesund, på Bryne, i Sortland og i Tromsø, som regel i klubber som deler lokale med judo, karate eller MMA, og der én ildsjel holder partiet gående alene.
Det er også hele grunnen til at denne siden finnes. Opplysningene om norsk kampsport ligger spredt utover klubbsider som ikke er rørt siden 2019, Facebook-grupper og Instagram-kontoer. PåMatta samler dem ett sted, og eier ingenting av det.
Organisering og konkurranse
Norsk BJJ ligger under Norges Kampsportforbund, sammen med judo, karate, taekwondo og resten. I praksis gir det forsikring, klubbstøtte og et regelverk for norgesmesterskap. Konkurransekalenderen ellers følger IBJJF, ADCC og en stadig voksende flora av submission-only-stevner.
Den vanligste utenlandsturen for en norsk klubb er fortsatt European Championship i Lisboa i januar. Det er nær nok til å fly billig, stort nok til at et helt lag får konkurrert i hver sin klasse, og kaldt nok hjemme i januar til at ingen har innvendinger mot reisemålet.
Norsk BJJ-historie er dårlig dokumentert og lever mest i folks hukommelse. Denne siden holdes i live av fellesskapet. Vet du at noe her er feil, unøyaktig eller mangler, si fra, så retter vi det.